Jeg var på jobb og kollegaen min og jeg satt og snakket i firmabilen. Vi var på en tre timers kjøretur og snakket om det meste i løpet av de timene. Hun er like gammel som meg og har nettopp kjøpt seg leilighet med kjæresten sin. Hun var full av forventninger, glede, planer og håp og la i detalj ut om hvilke farger hun skulle male rommene i, hva hun ville gjøre med terrassen og hvilken kjøkkeninnredning hun ville ha etterhvert. Jeg kunne ikke være annet enn glad på hennes vegne. Jeg var der selv, for ikke mindre enn et halvt år siden. Ekstatisk av glede over vunnet budrunde. Drømmeleiligheten var i boks og jeg kunne ikke vente med å flytte inn med kjæresten min.

Den sprudlende gledesfølelsen er byttet ut med en intens uro disse dagene. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil. Jeg er en umoden 22-åring som ikke er klar for samboerskap og forpliktelser. Jeg ble visst aldri ferdig med sex og singellivperioden min. Jeg ble ikke ferdig med å bruke tre timer på å dolle meg opp og shave hver eneste millimeter av armhule, legger og skritt før jeg tar på meg det mest forførende undertøyet jeg har, den sexy parfymen og den utstrålingen single jenter får etter de forberedelsene og noen glass vin. Om en måned har jeg en sterk bachelor i et samfunnsfag, en jobb i staten og to måneders ferie før jeg tar fatt på masteren, så man skulle tro at jeg storkoste meg med å bygge rede. Men nei, jeg overrasker stadig.

- “Jeg lurer på hvilket rom vi skal male det lille soverommet i”, sa kollegaen min.
- “Hva med grått”?
- “Jeg synes grått er kult, men det blir kanskje litt hardt hvis det skal være et barnerom”.
- “Barnerom”?

Jeg tok øynene vekk fra veien og kikket fort på henne. Måtte skjerpe meg slik at jeg ikke sa “HÆH”? høyt. Jeg smilte da hun svarte bekreftende.

- “Ja, vi har begynt å tenke litt på det nå…”
- “Altså, dere prøver å få barn nå”?
- “Ja, vi gjør i hvertfall ingenting for å forhindre det”.

Hun kniste. Og så kom spørsmålet jeg fryktet.

- “Hva med dere da”?
- “Ehhh, nei…”. Jeg dro på det. Tenkte meg om før jeg sa noe mer, slik at jeg ikke så noe som kunne virke støtende.
“Vi er ikke der helt enda. Det er så mye jeg vil gjøre først. Så mye jeg vil studere, så mange steder jeg vil dra. Så vi venter litt”. Jeg lurer på om hun la merke til at jeg konsekvent sa “jeg” og ikke “vi”, som i kjæresten og meg.

Har jeg allerede begynt å tenke slik? Dreier fremtidsplanene mine seg kun om meg og ikke han? Jeg vet ikke hvilken vei dette tar, men jeg vet at det egentlig kun er to alternativer. Å bli eller å gå. Jeg vet ikke om jeg er klar for å ta det valget enda.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Take a breath, take it deep
Calm yourself, he says to me
If you play, you play for keeps
Take a gun, and count to three
I’m sweating now, moving slow
No time to think, my turn to go

Vi kom endelig til det punktet hvor vi måtte snakke. Han la opp til det og jeg grep sjansen. Hvordan forteller man sin forelskede samboer og kjæreste at man er usikker på forholdet? Jeg har alltid vært svært direkte av meg, kanskje litt vel mye noen ganger, så jeg veide ordene på tungen før jeg lot han høre dem. Han lyttet mest og sa ikke så mye. Jeg hadde ikke forventet meg at han skulle utlevere seg med det første, så jeg lot han få tid. Lot oss få tid.

Jeg visste at jeg spilte en eller annen syk form for russisk rulett. At en vanlig gutt kunne tenkt “fuck det her, jeg gidder ikke å være sammen med en som er usikker”. Han derimot, så forbi ordene mine, og så meg inn i øynene. Spurte meg om skolen, jobbsøkingen, dødsfallene og alt det andre som hadde stresset meg i det siste. Han ba meg om å tenke og vente. Vente til jeg var i en mindre stressende situasjon og kunne tenke mer rasjonelt. Jeg visste at han hadde rett. Når man er der at man er usikker på ganske mange arenaer i livet, skulle det bare mangle at jeg ble usikker på forholdet mitt også. Jeg følte meg lettere til sinns og vi endte opp i sengen sammen før vi kjøpte pistasj-is og så en eller annen dårlig komedie. Det føltes bra at jeg ikke ødela forholdet mitt den kvelden.

Samtidig vet jeg at ruletten ikke er over enda… Jeg kjenner meg selv, eller burde kjenne meg selv, såpass godt at jeg vet hvordan jeg er når det kommer til kjærlighet og det andre kjønn. For dette er ikke det første forholdet jeg har hatt slike tanker i. Det har vært en gjenganger. Det tok bare lenger tid denne gangen. Jeg som var så sikker på at jeg endelig hadde roet meg ned og at jeg hadde funnet den rette… Vel, jeg lar tvilen komme oss til gode for nå. Man kaster ikke en fantastisk person ut av livet sitt helt uten videre. Han fortjener en sjanse til.

Likevel… Jeg lurer på om jeg faktisk er en av de som ikke er skapt for å være i et monogamt forhold. At jeg er en slags freak. Konservativ og borgelig på utsiden, mens innsiden preges av en eller annen radikal tankegang om hvordan jeg forholder meg til kjærlighet og lyst. Det kan vanskelig beskrives med ord… Det er muligens bare sånn jeg er. Men det er ikke noe jeg kan eller vil ta stilling til nå. Jeg har et forhold å redde.

Say a prayer to yourself
He says close your eyes
Sometimes it helps
And then I get a scary thought
That he’s here means he’s never lost

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alt for mange ganger i det siste har jeg tatt meg selv i å være usikker på følelsene mine. Det er grusomt å ikke ha kontroll på dem og vite at de kan sørge for at den trygge lille boblen jeg lever i sprekker. Jeg tar meg selv i å lure på om jeg er cut-out for å være samboer og kjæreste for tiden. Er det ikke rart å elske noen så høyt samtidig som du ikke vet om det er nok?

Jeg blir sur og aggressiv av det. Når han forsøker å nærme seg, trekker jeg meg unna. Jeg klarer ikke tanken på sex eller fysisk nærhet, for tanken gjør meg dårlig. Han lå og holdt rundt meg i natt før vi sovnet, og jeg følte meg så trygg og varm i armene hans. Men det manglet noe, og jeg vet ikke om han er klar over det. Vi har prøvd å snakke, men han er ikke typen til å snakke om følelser. Det blir bare svadaprat og vi kommer ingen vei. Om kveldene ender vi opp foran tv’en, gjerne med hver vår data. Vi har alltid vært flinke til å finne på ting sammen, men jeg føler vi har kommet til det punktet hvor det gir oss noe mer. Hvor ble det av all praten, og all latteren? Mistet vi det på veien?

Jeg er mindre og mindre hjemme for tiden. Skole, venner, verv og festing har fått 80 % av tiden min. Det er ikke mye igjen av den til han, men det er ikke mye han gjør for å kreve noe av den heller. Gir han opp? Han har sagt at han er redd for å miste meg og jeg er redd for det samme. Jeg har vanskelig for å forestille oss uten hverandre, vi har det tross alt ganske fint sammen. Men er ganske nok? Jeg burde kjent meg selv godt nok til å ikke ha latt meg selv ende opp i denne situasjonen. Jeg skulle nøyd meg med den snille, kjekke og smarte kjæresten jeg har, og latt fornuften styre. Jeg vet det er mange jenter som gjerne skulle hatt min plass. Og kanskje en av de hadde fortjent den mer enn det jeg gjør?

Samvittigheten min spiser meg opp innen i fra og kjærtegnene hans gjør vondt. Og jeg er forbannet på meg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tenkt mye på det å starte en ny blogg og er fortsatt litt usikker. Det er det å finne en passende bloggportal som er problemer. Gjør jeg ikke det, får bloggingen fortsette å stå på vent litt til…

Det er nemlig nok som skjer for tiden.

Det aller største og den viktigste endringen i livet mitt, er at jeg og kjæresten har kjøpt leilighet i Oslo! Vi vant budrunden i går (jippi!) og flytter inn om en måned. Leiligheten er helt fantastisk og jeg er seriøst forelsket i den. Skulle ikke tro at det gikk ann, men det er jeg virkelig! Det er deilig å slippe å bruke all fritid på visninger og finn.no, og heller bruke den på interiørmagasiner- og blogger. Flytteesker er kjøpt inn, og denne uka begynner vi å pakke ned tingene vi bruker sjeldent. Jeg kommer ikke til å klare å slappe av før vi er innflyttet og alt er på plass.

Jeg er i gang med bacheloroppgave, nytt og hardt løpeprogram og ikke minst går det mye tid til kjæreste, venninner, jobb og litt politikk. Busy woman.

Skjer det noe nytt med bloggen, skal jeg komme med en ny oppdatering Er ufattelig koselig med mail og kommentarer fra dere som har lyst til å følge meg videre – det setter jeg STOR pris på!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter mye om og men, har jeg bestemt meg for å legge ned bloggen. Av flere grunner, egentlig. Livet mitt er for travelt og VGB som bloggportal er blitt for snever og jeg føler meg ikke helt til rette her lenger.

Jeg elsker å skrive, så jeg gir ikke opp bloggingen for alltid. Men det blir en annen type blogging og på et annet sted en her. Takk til alle som har fulgt meg så langt – jeg har virkelig satt pris på alle kommentarer og mailer!

Jeg kommer til å la bloggen stå noen dager før jeg sletter den helt. Synes jo det er trist å slette den, men ingenting er tristere enn en død blogg uten nye innlegg.

Takk for meg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi var et skikkelig firkløver på ungdomsskolen. Snakket om det 14-15 år gamle jenter snakket om, og gikk i gjennom det 14-15 år gamle jenter går igjennom. Den første ølen, det første kysset, den første forelskelen. Vi kranglet den ene dagen og var bestevenninner igjen den andre. Vi brukte friminuttene til å fortelle om den nye kjæresten, eller diskutere de nye buksene som hadde kommet på BikBok.

Årene på ungdomsskolen gikk sakte, men fort. Vi opplevde mye sammen. Delte erfaringer om bad break-ups, hvor vi fikk kjøpt øl uten legg, nye forelskelser og selvfølgelig masse saftig ungdomsskole-sladder. Vi var en hard liten kjerne og elsket det.

I tiende klasse ble ting så mye mer alvorlig. Spiseforstyrrelsene mine ble (endelig) oppdaget av en engasjert norsklærer og første time på torsdager ble tilbrakt hos helsesøster. Vi satt der alle sammen og byttet på å fnise og å være alvorlige. Helsesøster mente at jeg i terapi alene ikke var nok, de nærmeste venninnene mine måtte også være der. Og det hjalp. På mange måter tror jeg vi ble knyttet nærmere sammen den våren.

Det var ikke bare jeg som slet litt på den tiden. En dårlig pappa, depresjon og dårlig dømmekraft var noe som preget venninnene mine. Det ble etter hvert noen tunge bører å bære på. Vi så fram til å begynne på videregående. Bli “voksne” og bestemme mer selv.

Det tok ikke lang tid før vi begynte å miste kontakten på VGS. Vi havnet i nye klasser og fikk naturlig nok nye venner. Vi forandret oss, men i forskjellige retninger. Hun ene fikk smaken på Black Metal og nektet å gå i andre klær enn sort. Hun andre fikk seg en eiesyk og kontrollerende kjæreste. Hun tredje dannet seg en rar liten gjeng som snakket om rare ting og nektet å gå ut av klasserommet. Jeg svinset rundt og lurte egentlig på hva som hadde skjedd. De andre var opptatt med sitt, og jeg hadde vel egentlig ikke en plass i livet deres lenger. Jeg bet meg i det og fikk meg en ny gjeng og en ny bestevenninne.

Årene på videregående var fantastiske, selv om jeg mistet to venninner. Hun ene fra det gamle firkløveret er fortsatt en av mine beste venninner, det ble litt enklere da det ble slutt med henne og den psykopatiske kjæresten hennes. Det er sjelden jeg tenker på den gamle ungdomsskoleklikken min. Det er så lenge siden nå… Og ikke minst så fjernt. Hun ene flyttet til Finland for en år siden og hun andre til et tettsted utenfor Oslo. I tillegg har hun møtt en Nord-Afrikansk gutt hun skal gifte seg med. Fjernt fra min virkelighet, med andre ord.

Men nå er det snakk om reunion. Jenta i Finland har flyttet tilbake til Norge og soon-to-be-mrs.North Africa ønsker å møte oss alle fire. Dansken, altså den siste venninnen som jeg fortsatt holder kontakt med, pusher på for at vi skal ha en reunion. Hun er alltid så positiv av seg, og mener at det vil bli kjempekoselig.

Og jeg er usikker. Hvordan kommer det til å bli? Hva skal vi snakke om? Er det noen vits hvis vi eventuelt ikke møtes igjen? Jeg kjenner også at jeg er litt sår. Sår over å ha blitt ditchet, selv om det er mange, mange år siden. Jeg trodde jeg hadde kommet over det, men gamle følelser kommer til overflaten.

Jeg kommer til å bli med på en eventuell reunion. Men det skal innebære alkohol, det er helt klart.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har max fredagsfølelse nå og nyter en sen frokost foran TV’en. Det ble lesedag hjemme i dag, og, vel, jeg har vel ærlig talt ikke lest særlig mye enda. Men det kommer, det kommer. Jeg har heldigvis et veldig spennende fag i år og det er motiverende i seg selv. Før vi drar til Norefjell er dagens utfordring å finne en passende problemstilling til en av bacheloroppgavene. Jeg har alt for mye å velge mellom, så det kan bli spennende…

Uken som var, har vært veldig fin. Mye skole, jobb og sosialt – ikke så mye trening – men det tar jeg igjen med noen lange gåturer med hunden min på fjellet. Fjelluft og Kings of Convenience på øret er en bra kombinasjon. Når jeg kommer hjem fra hytta er jeg mest sannsynlig et nytt menneske og har en pakke fra Nelly.com ventende på meg. Håper, håper, håper alle klærne er like fine i virkeligheten som på bildene.

Det er noe eget med fredagsfølelsen. Den er så.. ..optimistisk. Jeg tror aldri jeg har vært ulykkelig på en fredag, i hvertfall ikke noe voldsomt. God helg til alle!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I morgen pakker vi tingene våre, setter oss i bilen og kjører til hytta på Norefjell. Der oppe blir det bare oss to, god mat, rødvin, hjemmelaget pizza, de nyeste sesongene av True Blood og selvfølgelig masse sex. Åh, som jeg gleder meg. En perfekt get away for et slitent kjærestepar, kun en og en halv time unna. Komme seg litt bort fra skole og jobb. Jeg vurderer å skru av telefonen mens jeg er der oppe. I hvertfall for noen timer.

I tillegg til å skjemme oss selv bort med badstue, vin og god mat, hører en skikkelig tur på fjellet med. Pakke sekken med kaffe, hjemmelagde rundstykker og kjeks og gå til vi ikke orker mer. Bare gå for å gå, og fordi naturen er fin, og den bare er vår akkurat da. En slags deilig ensomhetsfølelse – oss to alene på fjellet.

Jeg gleder meg som en liten unge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har skjedd noe rart i løpet av det siste året. Jeg har alltid hatt en overvekt av single venninner, mens fåtallet har hatt kjæreste. Nå er det snudd helt opp ned. Tre av de mest innbitte single venninnene mine har fått seg kjæreste, og hun ene er til og med blitt samboer, akkurat som jeg.

Vi går ikke lenger walk of shame sammen og søndagene preget av fylleangst er færre enn før. Vi snakker ikke lenger om den nye flørten eller hviner når vi får meldinger fra ham. I hvertfall ikke flesteparten av oss. Vi drar fortsatt på byen og nachspiel er fortsatt gøy. Men spør du meg er noe av spenningen borte. Flørtingen, blikkene, fnisingen er fortsatt der, men vi holder igjen nå. For vi er ikke single jenter lenger. Vi har kjærester og samboere, og vi nøyer oss med å se, men ikke røre.

Vi drar på IKEA og lager bedre og sunnere middager enn før. Vi diskuterer med våre bedre (?) halvdeler om hvem som tok ut av oppvaskmaskinen sist og hvem sin tur det er til å plante flasker. Noen av oss ser kanskje for seg et bryllup langt frem i tid, mens andre begynner å kikke på leiligheter sammen.

Det skjedde så fort, denne omveltningen.

Det var sommeren for noen år tilbake, og jeg våknet opp i en seng som ikke var min. Hodet og halsen var fyllt med bomull og jeg angret på de fem siste drinkene jeg hadde tatt kvelden før. Han lå og sov, med hånden sin på magen min. Jeg var fornøyd med natten som var, men ville hjem. Kjolen ble liksom mye kortere og desto mer horete i daglys. Det samme med skoene, de var plutselig alt for høye. Og puppene syntes alt for godt til at klokka  var 09.10 på en rolig søndag på Frogner. Jeg fant en av hettegenserne hans i skapet og tok den på meg. Det eneste som sto i hodet mitt var min egen seng, kald pepsi max og kanskje en paracet. Det var for tidlig til at det gikk noen trikker, ikke at jeg ville gått på en i min “tilstand” uansett. Da var det heller bedre å bite det i seg, rette opp ryggen og gå de knappe 10 minuttene til min egen leilighet. Vel hjemme ringte jeg jentene jeg hadde vært ute med dagen før, og jeg var ikke den eneste som hadde våknet opp i feil seng. Samtalene våre var preget av litt fylleangst, men mest humor og spenning.

En typisk singelsøndag for meg. Ikke at jeg hadde one-night-stands hver bidige uke – ingen stor fan av det, men jeg hadde jo enkelte friends with benefits. Jeg var og er glad i singellivet. Friheten, spenningen, opp- og nedturene, det egoistiske ved det… Men jeg har funnet ut at det å ikke være singel også er veldig fint. Lage god mat sammen og se på en skummel skrekkfilm sammen. Bruke evigheter på Vinmonopolet for å finne den perfekte rødvinen. Dra på hytta, enten alene eller med gode venner. Sexen. Tryggheten. Forelskelsen og den påfølgende kjærligheten som oppstår når den har fått litt tid på seg.

Jeg tror de fleste ikke-single venninnene mine har det på samme måte. Vi hadde det bra før, men vi har fått noe ekstra inn i livene våre. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva, selv om gutta våre er av stor betydning akkurat der.

Det er deilig å ha denne spesielle personen i livet sitt, bare.

Den følelsen av å sovne sammen med han du elsker, er en av de beste følelsene jeg vet om. Armen hans beskyttende rundt meg, varmen fra kroppen hans. Pusten som blir tyngre og tyngre før jeg vet han sover tungt. Å bare ligge der i stillhet og vente på at søvnen tar meg og. Og at jeg faktisk er verdens heldigste jente og at slike øyeblikk, uansett hvor ofte de skjer, er verdt å ta vare på. Jeg elsker livet mitt slik det er nå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg og kjæresten havnet på Sexhibition i forrige uke. 50 % nysgjerrighet, 50 % tilfeldigheter.

Jeg hadde faktisk forestilt meg en messe ala Utdanningsmessen i Lillestrøm, men jeg kunne ikke tatt mer feil. Jeg var ikke forberedt på hva som ventet meg da vi gikk inn dørene. Det var mørkt og tung musikk. Folk gikk rundt i lakk, lær og latex og gjerne en pisk som tilbehør. Det var noen som “oss” der også, men de gikk og kikket ned i gulvet og unngikk øyekontakt. Det var en del interessante stands, eller butikker om du vil, men det var liksom ikke så fristende å kikke når de var okkupert av fnisende guttegjenger på 18, eller enslige, skumle menn på 60…

Det var en del strippeshow der, og jeg dro med meg kjæresten bort for å se på en mannlig stripper som svelget ild. Plutselig skrus musikken ned og han etterlyser to jenter til å komme opp på scenen. Til slutt får han dratt opp to halvschubby, fnisete blondiner, og han ber dem om å legge seg ned på et bord. Så tar han fram penisen sin og snurrer den litt over ansiktet til jentene. Hun ene begynner å runke han, mens hun andre stryker han over magen. Så begynner de å suge han! Det var som en trafikkulykke, jeg ville se bort, men klarte liksom ikke. Kunne virkelig ikke tro hva som skjedde foran meg. Ugh. Not my cup of tea.

Etter å ha karret oss vekk fra strippescenen, finner vi standen til Kondomeriet, som må sies å være den hyggeligste standen der. De som jobbet der hadde i det minste på seg klær og gikk ikke og slo etter deg med en pisk. Der ble det litt shopping og nå har vi ikke lenger plass i “lekeskuffen”. Vi er nødt til å gå til innkjøp av en eller annen kiste til alle godsakene etter denne turen!

Jeg synes det var synd at Sexhibition var såpass lavmål, for det kunne virkelig vært en bra messe, hadde den bare vært litt lysere og ikke så luguber. Det hadde også hjulpet om stripperne ikke fikk publikum til å suge seg.

Men alt i alt er det gøy å ha vært der!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende